England VM 2026 – Kommer Fotballen Hjem?

60 År med Venting

30. juli 1966. Wembley Stadium. Geoff Hurst scorer hat-trick i finalen mot Vest-Tyskland. England lofter Jules Rimet-trofeet. Siden da – ingenting. Seksti år med nesten, med nær ved, med hjerteknusende tap i straffesparkkonkurranser.

Jeg husker EM 2021 som om det var i går. England hjemme på Wembley, finaleplass mot Italia, 1-0-ledelse etter to minutter. Og så – kollapsen. Italia utlignet, kampen gikk til straffer, og tre unge engelske spillere bommet. Nok en gang gikk fotballen ikke hjem.

VM 2026 representerer kanskje den beste sjansen på generasjoner. England har en tropp full av stjerner i sin beste alder. De har en ny trener med erfaring fra de største klubbene. Og de har motivasjonen fra år med skuffelser som driver dem fremover.

Bookmakerne har England som andrefavoritt med odds rundt +550. Det plasserer dem bak Spania, men foran Brasil, Frankrike og Argentina. For et lag som ikke har vunnet noe på seksti år, er forventningene enorme. Sporsmålet er om denne generasjonen endelig kan levere.

Det som gjor VM 2026 spesielt er konteksten. Turneringen spilles i USA, Mexico og Canada – en tidssone som passer europeiske lag bedre enn VM i Qatar gjorde. England slipper å spille i ekstrem varme eller midt på natten. De får normale forberedelser, normale kamptider, og normale forhold. Det er en fordel som ikke bor undervurderes.

Englands Gullgenerasjon

Hver tiende år snakker engelske medier om en ny gullgenerasjon. Beckham, Scholes, Owen på 2000-tallet. Rooney, Gerrard, Lampard på 2010-tallet. Ingen av dem vant noe. Men denne gangen føler det annerledes.

Forskjellen er dybden. England har ikke bare en eller to verdensklassespillere – de har ti eller tolv. På hver posisjon finnes det minst to alternativer som ville startet for de fleste andre land. Det gir treneren fleksibilitet og gjor laget robust mot skader.

I mål har Jordan Pickford vært førstevalget i år. Han er ikke den mest elegante keeperen, men han leverer i store øyeblikk. Hans strafferedninger i EM 2021 og VM 2022 viste en spiller som vokser under press. Bak ham står Aaron Ramsdale og Dean Henderson – begge Premier League-keepere med solid erfaring.

Forsvarsrekka har vært Englands tradisjonelle svakhet, men ikke lenger. John Stones og Marc Guehi utgjor et pålitelig midtstopperpar. Kyle Walker, selv i en alder av 36, gir erfaring og fart på høyre. Trent Alexander-Arnold kan brukes både som back og midtbanespiller. På venstre har Luke Shaw og Ben Chilwell kjempet om plassen i årevis.

Midtbanen er der England virkelig skinner. Declan Rice er ankeret – en defensiv midtbanespiller som kombinerer fysikk med teknisk kvalitet. Jude Bellingham er stjernen – en spiller som kan gjore alt, fra å dominere på midten til å dukke opp og score avgjorende mål. Kobbie Mainoo representerer fremtiden, allerede en startspiller for Manchester United i en alder av tjue.

Angrepsrekka byr på valgmuligheter de fleste trenere bare drommer om. Harry Kane er fortsatt toppscoreren, selv om han har flyttet til Bayern Munchen. Bukayo Saka har utviklet seg til en av Premier Leagues beste spillere. Phil Foden vant ligaens beste spiller-pris i 2024. Cole Palmer eksploderte hos Chelsea med tjuefem mål i sin første hele sesong. Marcus Rashford, Anthony Gordon, Jarrod Bowen – listen fortsetter og fortsetter.

Dybden i troppen er kanskje Englands største fordel. Om Bellingham blir skadet, kan Foden eller Palmer ta over. Om Kane sliter, har de Ollie Watkins og Ivan Toney som alternativer. Om Rice trenger hvile, kan Conor Gallagher eller Adam Wharton steppe inn. Ingen andre land har denne luksusen.

Bellingham, Saka, Kane

Om England skal vinne VM 2026, vil det være på grunn av tre spillere: Jude Bellingham, Bukayo Saka og Harry Kane. De representerer tre forskjellige aspekter av det engelske spillet, og sammen utgjor de en av turneringens farligste angrepsrekker.

Bellingham var allerede en stjerne da han dro til Real Madrid i 2023. Ett år senere var han verdens beste midtbanespiller. Hans evne til å komme fra dypt og score mål er unik. I sin første sesong i Spania scoret han tjuefem ganger – utrolige tall for en midtbanespiller. Han var avgjorende da Real Madrid vant Champions League i 2024.

Det som gjor Bellingham spesiell er hans komplette spill. Han kan holde ballen under press, slå pasninger over seksti meter, vinne dueller i lufta, og dukke opp i boksen på riktig tidspunkt. Han er bare tjueto år, og han er allerede i samtalen om verdens beste spillere uansett posisjon.

Saka har tatt steget fra lovende talent til etablert stjerne. Hans prestasjoner for Arsenal de siste sesongene har vært eksepsjonelle. På høyrekanten kombinerer han fart, teknikk og scoringsevne på en mate som fa andre kan matche. Han var en av Englands beste spillere i EM 2024, og han har lagt bak seg traumet fra den bommede straffen i 2021.

Kane er veteranen. Med over seksti landslagsmal er han Englands mestscorende spiller noensinne. Kritikere har pekt på at han aldri har vunnet en trofe på klubbnivå, men hans evne til å score i store turneringer er udiskutabel. I VM 2018 vant han gullstovelen med seks mål. Han er kanskje ikke like rask som for, men hans posisjonering og avslutninger er fortsatt i verdensklasse.

Det som ofte overses med Kane er hans rolle som lagspiller. Han dropper dypt, legger opp for medspillere, og skaper rom for andre. Hans partnerskap med Bellingham er spesielt farlig – Kane holder forsvarerne opptatt, og Bellingham løper i rommet bak. Det er en kombinasjon som har oedlagt motstandere på klubbnivå, og som kan gjore det samme på landslagsnivå.

Sammen gir disse tre England et angrep som kan true hvem som helst. Kane holder forsvaret opptatt, Bellingham løper i rommet bak, og Saka skaper kaos på kanten. For motstandere er det et mareritt å forsvare seg mot. Hver av dem krever konstant oppmerksomhet, og når en får rom, kan de andre utnytte det.

Thomas Tuchels England

Da FA ansatte Thomas Tuchel som landslagstrener i januar 2025, var reaksjonene blandede. Noen jublet over å få en trener med Champions League-erfaring. Andre lurte på om en tysker virkelig kunne forstå engelsk fotball. Seks maneder senere har skeptikerne stilnet.

Tuchel brakte noe England hadde manglet: taktisk fleksibilitet. Under Gareth Southgate spilte England ofte det samme systemet uansett motstander – en forsiktig 3-4-3 som prioriterte ikke å tape over å vinne. Tuchel har introdusert flere formasjoner og en mer aggressiv tilnærming.

Hans foretrukne oppsett er 4-2-3-1, med Rice og en partner i den doble pivoten, Bellingham som tier, og Saka og Foden på kantene bak Kane. Men han har også vist vilje til å gå til 3-4-3 mot sterke motstandere eller 4-3-3 når han vil dominere midtbanen.

Det som virkelig har endret seg er mentaliteten. Southgates England var alltid forsiktig, alltid redd for å gjore feil. Tuchels England presser hoyt, tar risiko, og søker å kontrollere kamper. I treningskampene for VM har England skapt flere sjanser og scoret flere mål enn under hele Southgate-tiden. Det er et lag som vil vinne, ikke bare unnga å tape.

Tuchel kjenner også presset fra store turneringer. Han vant Champions League med Chelsea i 2021 og nådde finalen igjen med Bayern Munchen. Han vet hvordan man forbereder et lag mentalt for knockout-fotball, hvordan man håndterer medietrykket, og hvordan man tar de riktige avgjorelsene når marginene er minimale. Hans erfaring fra topplubber kan være avgjorende i de tette kampene.

Utfordringen er tid. Tuchel har bare hatt et år med laget for VM starter. Det er kort tid til å implementere en ny filosofi og bygge relasjoner med spillerne. Andre trenere har hatt fire år til å forberede seg. Tuchel må gjore det på tolv maneder.

Likevel har han vist at han kan jobbe raskt. Da han tok over Chelsea midt i sesongen 2021, vant de Champions League bare fire maneder senere. Hans evne til å analysere motstandere og tilpasse taktikken er legendarisk. Om noen kan forberede et lag på kort tid, er det Tuchel.

Det gjenstår å se hvordan han håndterer det engelske mediepresset. Ingen andre land har en presse som er like intens og like kritisk som den engelske. Southgate mestret denne balansen godt. Tuchel, som er kjent for å være kontroversiell med journalister, må finne sin egen måte å navigere på.

Gruppe L – Kroatia og Utfordringer

England havnet i Gruppe L sammen med Kroatia, Panama og Ghana. På papiret ser det overkommelig ut, men det finnes skjaer i sjoene. Kroatia, spesielt, er en motstander som har plaget England i store turneringer for.

Kroatia slo England i VM-semifinalen i 2018 – et tap som fortsatt svir. Luka Modric er nå 40 år og neppe like dominerende som for, men Kroatia har unge talenter som har tatt over. Josko Gvardiol er en av verdens beste forsvarsspillere. Mateo Kovacic kontrollerer midtbanen. De er et lag som aldri gir seg, og de har en tradisjon for å overraske i VM-sammenheng.

Panama og Ghana er ikke favoritter, men begge kan skape problemer. Panama kvalifiserte seg ved a slå Mexico i playoff og har et lag fullt av MLS-spillere som kjenner amerikanske forhold. Hjemmebanefordelen i Nord-Amerika kan gi dem et ekstra loft. Ghana har alltid produsert talenter, og deres fart på kantene kan utfordre selv de beste forsvar. De slo USA 2-1 i VM 2022 og viste at de kan konkurrere på dette nivået.

Kamprogrammet gir England en myk start. De åpner mot Panama, deretter moter de Ghana, for de avslutter mot Kroatia. I teorien bor de ha sikret seg avansement for Kroatia-kampen, noe som gir mulighet for rotasjon. Men VM har vist gang på gang at ingenting er sikkert i gruppespillet.

Min forventning er at England tar sju eller ni poeng og vinner gruppen. Et tap mot Kroatia er mulig om Tuchel hviler nokkelspillere, men det vil ikke pavirke avansementet. Det viktige er å unngå skader og bygge momentum inn mot sluttspillet.

Fra et norsk perspektiv er England en motstander vi potensielt kan mote i sluttspillet. Om begge vinner sine grupper, unngår vi dem på var side av bracket. Men om Norge blir nummer to i Gruppe I, kan en attendedelsfinale mot England være mulig. Det ville bli en toff oppgave – men i knockout-fotball er alt mulig.

Odds på England +550

England som andrefavoritt til VM 2026 virker riktig. De har troppen, de har treneren, og de har sulten etter a endelig vinne noe. +550 betyr at en hundrelapp gir 550 tilbake pluss innsatsen – en solid avkastning om de går hele veien.

Argumentene for England er sterke. De har Premier League-spillere som er vant til hoyt tempo og fysisk spill. De har erfaring fra mange store turneringer. Og de har motivasjonen fra seksti ars venting. Når presset er på sitt høyeste, har engelske spillere vist at de kan levere.

Motargumentene er like tydelige. England har en tendens til å kollapset i avgjorende øyeblikk. Straffesparkkonkurranser har vært deres bane. Og de har aldri vunnet en VM-kamp i overtid – en statistikk som må brytes om de skal ga hele veien. Historien henger over dem som en sky, og den kan pavirke selvtilliten i de avgjorende oybikkene.

Verdianalysen viser at +550 er en fair odds. De fleste modeller gir England rundt 14-16% sjanse for å vinne turneringen, noe som tilsvarer odds mellom +525 og +615. Markedet har priset dem riktig, noe som betyr at det ikke er noen klar verdi – men heller ingen overpris. For engelske supportere som vil ha noe å heie på, er det en fornuftig investering.

For de som tror på England, finnes det flere spillmuligheter. England å vinne Gruppe L ligger rundt -250 – nesten sikre penger. England a nå semifinalen ligger rundt -110. Harry Kane som toppscorer ligger rundt +1000, noe som er interessant gitt hans historikk.

Bellingham som turneringens beste spiller ligger rundt +800. Det er en spennende odds gitt hans form og hans evne til å avgjøre store kamper. Om England går langt, er sjansen stor for at Bellingham blir den som lofter laget. Hans evne til å score i avgjorende øyeblikk gjor ham til en naturlig kandidat for individuelle priser.

En annen interessant mulighet er England å vinne minst en kamp på straffer. Gitt deres historikk og Pickfords evne til å redde straffer, ligger denne oddsen rundt +300. Det er en solid verdi for de som tror at England endelig kan bryte forbannelsen.

Englands VM-Historie

Englands forhold til VM er komplisert. De oppfant sporten, men har bare vunnet turneringen en gang. De har produsert noen av historiens beste spillere, men har aldri klart a gjenta suksessen fra 1966.

Etter triumfen i 1966 kom en lang rekke skuffelser. De kvalifiserte seg ikke til VM 1974 eller 1978. De ble slatt ut av Argentina i 1986, delvis på grunn av Maradonas handmal. De tapte på straffer mot Tyskland i 1990, mot Argentina i 1998, og mot Portugal i 2006. Hvert tap har blitt en del av den engelske fotballmytologien – historier som fortelles fra generasjon til generasjon.

Straffeforbannelsen er kanskje det mest traumatiske. England har tapt sju av ni straffesparkkonkurranser i store turneringer. De eneste seirene kom mot Colombia i 2018 og Sveits i 2019. For et land som har produsert noen av verdens beste spillere, er det en bisarr statistikk. Psykologer har studert fenomenet, trenere har provet alt, men forbannelsen har fortsatt.

De siste turneringene har vist fremgang. Semifinale i 2018, finale i EM 2021, kvartfinale i 2022. Men fremgang er ikke nok for et land som forventer å vinne. Hvert tap førsterker narrativet om at England ikke kan levere når det virkelig gjelder. Presset øker for hver turnering som går uten trofe.

Det som gjor denne generasjonen annerledes er mentaliteten. Spillere som Bellingham og Saka har vokst opp med historiene om tapte finaler og straffebom. De er motivert av å skrive sin egen historie. De vil ikke bli husket som enda en generasjon som nesten klarte det.

VM 2026 gir en mulighet til å endre historien. Med et nytt format som gir flere sjanser og en tropp som er bedre enn på generasjoner, har England alt de trenger for å ga hele veien. Sporsmålet er om de kan overvinne sine egne demoner og levere når presset er på sitt høyeste.

Kommer Fotballen Hjem i 2026?

Etter ti år med analyse av engelsk fotball har jeg lært a være forsiktig med spådommer. England har skuffet så mange ganger at det nærmest er blitt en tradisjon. Men noe føler annerledes denne gangen.

Troppen er den sterkeste på flere tiar. Treneren har bevist at han kan vinne titler. Og motivasjonen fra seksti ars venting gir et driv som er vanskelig å matche. Om det noensinne var et tidspunkt for England å vinne VM, er det na.

Min prognose er at England når semifinalen som minimum. De er for gode til å ryke ut tidligere. Om de vinner det hele, avhenger av om de kan unnga straffesparktraumer, om Bellingham fortsetter å levere, og om Tuchel kan outsmarte sine taktiske rivaler.

For norske supportere er England en motstander vi helst vil unnga. De har kraften til å dominere oss fysisk, og de har kvaliteten til å straffe enhver feil. Men om Norge moter England i en semifinale, har vi allerede overrasket verden – og da er alt mulig.

Kommer fotballen hjem i 2026? Jeg tror ikke det helt enna. Spania og Frankrike er fortsatt litt bedre. Men England er nærmere enn de har vært på seksti år. Og det i seg selv er en prestasjon.

Det som vil avgjore Englands skjebne er de sma margeneene. En straffesparkkonkurranse, et dommervedtak, en skade til feil spiller på feil tidspunkt. England har tapt på slike marginaler for mange ganger. Men med denne troppen, denne treneren og denne motivasjonen, har de alt som trengs for å vinne de avgjorende oybikkene.

Uansett utfall vil VM 2026 bli husket som turneringen der England endelig hadde alt på plass. Om de vinner, blir det starten på en ny aera. Om de taper, blir det nok en skuffelse å legge til samlingen. Men for første gang på lenge føler jeg at sjansene for triumf er større enn sjansene for tragedie.

Created by the "Oddsprofilen" editorial team.